Sigurd Hverven

This article discusses Hans Jonas’ argument for teleology in living organisms, in light of recently raised concerns over enactivism’s “Jonasian turn.” Drawing on textual resources rarely discussed in contemporary enactivist literature on Jonas’ philosophy, we reconstruct five core ideas of his thinking: 1) That natural science’s rejection of teleology is methodological rather than ontological, and thus not a proof of its non-existence; 2) that denial of the reality of teleology amounts to a performative self-contradiction; 3) that the fact of evolution makes it implausible that only humans actualize purpose; 4) that the concept of metabolism delimits and gestures towards beings performing purposive activity; and 5) that concrete encounters with living organisms are indispensable for the judgment that they are purposive. Lastly, we draw attention to how Jonas’ understanding of teleology and inwardness in nonhuman life in terms of degrees of identity with human life poses a problem for his view. In this way, we hope to clarify what Jonas, as an important source of inspiration for the enactivist project, is proposing.

This article examines the concepts of alienation and identification in the context of the Anthropocene. It is a common claim in environmental thinking that alienation from nature drives ecological destruction and that a part of the cure for such an unhealthy relationship to nature is to recover a sense of identification with nature. The article challenges this view, by arguing that in the Anthropocene identification with nature may not be solely good, alienation from nature may not be solely bad, and identification and alienation may not be mutually exclusive phenomena. This thesis is defended through a critique of Arne Næss’s view on identification and alienation, and by drawing and elaborating on Simon Hailwood’s study of alienation in environmental philosophy and Adorno’s critique of “identity-thinking.” It also considers a specific case, the so-called “Plastic Whale” that was stranded outside the coast of Norway in 2017.

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel har betydd så mye for vår forståelse av historie, modernitet, frihet og fremskritt at han garantert preger måten du tenker på – kanskje uten at du vet det selv. Hva skjer når Hegels tanker møter vår tid? Det er spørsmålet, når den unge filosofen Sigurd Hverven tar med Hegel på en rundreise i vår samtid. Boka viser at sentrale hegelianske ideer – om frihet, anerkjennelse, historie, fremmedgjøring og kjærlighet – fremdeles er relevante for å forstå brennbare spørsmål i vår egen tid. Samtidig bruker Hverven Hegels tenkning til å kaste lys over fenomener Hegel ikke kjente til, som velferdsstaten, smarttelefoner og feministiske og antirasistiske frigjøringsbevegelser. Hegels tekster er beryktet for å være vanskelige, på grensen til det uforståelige. Men i denne boka blir Hegel forståelig selv for lesere uten store filosofiske forkunnskaper. Med biografiske detaljer fra Hegels liv, kombinert med slående eksempler fra vår tid, gjør Hverven det abstrakte filosofiske stoffet levende. Boka er samtidig en tilgjengelig innføring i Hegels filosofi, og en vidtfavnende aktualisering av denne tyske mestertenkeren.

Har en ku egenverdi? Er det galt å utrydde blåhvalen? Dette er noen av spørsmålene som besvares i Sigurd Hvervens bok. Boken introduserer naturfilosofi for et bredt norsk publikum. I et tilgjengelig språk tas leseren til kjernen av tenkningen til kjente navn som Peter Singer og Arne Næss. I tillegg introduseres mindre kjente filosofer, som Holmes Rolston, for første gang på norsk. Singer og andre mener det kun er individer som teller i etikken. Hverven forsvarer en mer helhetlig miljøetikk: Hele det levende felles­skapet på jorda har egenverdi. Men dersom naturen er verdifull i seg selv, hvordan skal en slik tanke omsettes i praksis? Boken undersøker også hvordan ulike natursyn er styrende for våre praksiser overfor, og moralske vurderinger av, naturen. Hverven viser begrensningene ved et menneskesentrert syn på verden, der naturen betraktes som en samling «ressurser». Tenkemåten hjemsøkes av spøkelser fra 1600-tallets naturvitenskap. Hverven tar til orde for å anerkjenne at naturen rommer mange ulike verdifulle livsprosjekter, som mennesker bør respektere. Naturen er full av liv, den består ikke bare av mekaniske ting. Boken er skrevet for å kunne leses av folk som ikke har studert filosofi, og et mål med boken er å etablere «naturfilosofi» som navnet på den typen tenkning boken tar til orde for.

A recurring theme in the thought of Hans Skjervheim is the following question: How to live good lives together with others? But Skjervheim’s «the other» is always a human other. In the light of the ecological crisis we should also ask ourselves: How can we live good lives together with nonhuman others? I suggest that a part of the answer to that question is an extended critique of objectivism. Through interpretations of Hans Jonas’ The Phenomenon of Life and Arne Johan Vetlesen’s The Denial of Nature, I argue, in contrast to Skjervheim, that nonhuman others are subjects with a kind of freedom, and that their subjectivity and freedom marks a limit to the exercise of human power. Further I argue that humans and nonhumans can share a common world and that humans can suffer a kind of alienation in the relation to nature, as well as the better known kinds of alienation in relation to other humans. I conclude that Skjervheim deserves to be read because he provides good critiques of objectivism of humans, but that the ecologically concerned philosopher has to move beyond Skjervheim’s philosophical framework.

I Ville verdier oppfordrer Sigurd Hverven til å anerkjenne at planter, dyr, arter og naturområder på jorda i løpet av naturhistorien har oppnådd et mylder av verdier. I senere tid har mennesker fått makten til å ødelegge mange av disse naturverdiene. Det gir oss som lever nå et nytt ansvar for naturen. I boka undersøker Hverven hvordan mennesker kan erkjenne natur, hva natur er og om naturen har verdi i seg selv. Tankegangen munner ut i et historisk forankret imperativ: Tenkning og praksis må innrettes slik at jordas verdifulle evne til å frembringe og opprettholde mangfold ikke skades ytterligere.